De fem kongene Harald

Hans Majestet Kong Harald V i gallauniform. Foto: Jørgen Gomnæs, Det kongelige hoff.

Harald Hårfagre (ca. år 872-931)

Sagahelten vi først og fremst feirer i forbindelse med rikssamlingsjubileet har vel det meste berømte tilnavnet av alle kongene våre: Hårfagre. Ifølge sagn og saga-tradisjonen skal han også ha hatt to andre tilnavn.

Fordi han ble oppfostret hos et troll som het Dovre, ble han muligens først kalt Harald Dovrefostre. Det finnes imidlertid få beviser på at han faktisk tilbragte noen av barneårene sine hos et troll, bare så det er nevnt.

Senere skal han ha fått tilnavnet Luva, som betyr den lurvete. Dette sikter til at han skal ha sverget på å verken kjemme håret, klippe seg eller barbere seg før han hadde lagt under seg hele Norge. Det tok noen år, 10 faktisk, og det er grunn til å tro at han må ha sett en tanke lurvete ut mot slutten. Derfor var det først etter at han klippet seg etter slaget i Hafrsfjord at «frisøren» Ragnvald Mørejarl, ga ham tilnavnet Hårfagre.

Harald II Gråfell (960– ca. 970)

Harald II var sønn av Eirik med det rocka tilnavnet Blodøks. Harald fikk tilnavnet Gråfell, (grå skinnfell) og historien om hvordan han fikk dette navnet tyder på at han kan ha vært Norges aller første influenser! Sagaen forteller nemlig at han på en reise i Hardanger, skal ha møtt en islandsk handelsmann som ikke fikk solgt skinnene sine. Om det var medynk med handelsmannen, eller at pris og kvalitet på mannens varer tross alt var helt ok, vet vi ikke, men Harald II kjøpte i hvert fall et skinn. Da skulle plutselig alle de andre på Haralds skip også ha skinn, og med det ble handelsmannen raskt utsolgt.

Harald III Hardråde (1045 – 1066)

Den tredje i rekken av kong Haralder fikk tilnavnet sitt fordi han skruppel- og nådeløst skal ha rådet hardt over landet. Hardråde kjempet sammen med sin bror, Olav den hellige, ved slaget på Stiklestad. De tapte, Olav døde og Harald flyktet via Sverige til Kiev og deretter til Miklagard (Istanbul) der han jobbet i flere år som kriger for keiseren. Kanskje var det denne perioden som herdet ham til å bli en «Hardråde». Han samlet seg imponerende rikdommer under oppholdet, noe som etter hvert skulle komme til stor nytte for ham. Harald vendte tilbake til hjemlige trakter omkring 1045, herjet først litt i Danmark i håp om å legge under seg både Norge og Danmark, men ble så plutselig tilbudt å styre Norge sammen med sin nevø Magnus den gode. Magnus hadde hatt litt høye militærutgifter en periode og trengte en alliert med gullkonto. Det hadde Hardråde. Da Magnus døde etter to år ble Harald enekonge. En hard en. Harald Hardråde døde i slaget ved Stamford bridge, i et forsøk på å bli konge i England. Hans død markerer slutten på vikingtiden.

Slaget ved Stamford bridge slik kunstneren Peter Nicolai Arbo så det for seg. Dette siste vikingslaget sto ved Stamford utenfor York, ikke i bydelen Chelsea i London der hjemmelagets fotballarena bærer samme navn.

Harald IV Gille (1130 – 1136)

Gille kommer trolig fra irske «Gilla Christ» som betyr Kristi tjener. Moren var trolig irsk eller fra Hebridene, og det var fra Hebridene han kom seilende mot Norge en gang mot slutten av 1120-årene. Planen var å bevise at han var sønn av kong Magnus Berføtt (konge 1093–1103) og følgelig hadde krav på kongemakt i Norge. I mangel av DNA-bevis sverget han på slektskapet og beviste at han snakket sant ved å gå barbeint over ni glødende plogjern uten å bli skadet. Det var den tids løgndetektor.

Hvor godt tilnavnet passer kan vel diskuteres. På CV-en kan han skryte av å ha lemlestet og blindet halvbroren kong Magnus som han i en kort periode regjerte sammen med, og å ha henrettet biskop Reinald i Stavanger.

Kong Gille ble drept da han overnattet hos frillen sin Tora. En frille var en elskerinne, og alle konger på denne tiden hadde jo det, om de var aldri så gift med en dronning.

Illustrasjon av Eiliv Peterssen: Biskop Reinald av Stavanger henrettes av Harald Gille og hans menn.

Harald V den Heldige? (1991–    )

Å gid han lenge, lenge, lenge leve må, Harald V, vår kjære konge. Den første med navnet Harald på nesten 900 år, og den første norske konge som er født i Norge på over 600 år! Kong Harald ble født i 1937 og opplevde som lite barn den dramatiske flukten i 1940. Fra da av har det gått én vei med både kongen, flagget og fedrelandet vårt: oppover! Har noen mennesker, noe sted på kloden, til noen tid hatt det tryggere og bedre enn oss som har holdt til langs Nordvegen siden krigens dager og fram til i dag? Neppe.

Skikken med å gi konger tilnavn forsvinner i løpet av middelalderen (1066-1536 (Norsk middelalder)). Da har vi vært igjennom både «Eirik Blodøks», «Magnus den blinde» og «Inge Krokrygg» for å nevne noen, og navnene forteller at de hadde sitt å stri med. Det må være lov å kalle vår nåværende konge for Kong Harald V den Heldige.