Hvorfor vet vi ikke helt sikkert?

Stod slaget i 872 eller var det egentlig litt senere? Samlet Hårfagre hele Norge til ett rike eller bare litt av det? Hvorfor vet vi det ikke helt sikkert?

Skrevet årbøker som redegjorde for viktige hendelser. I både engelske, frankiske, tyske, arabiske, russiske og bysantiske (greske).

Kunnskapene vi har om vikingtiden (800 – 1050 e.Kr.) er begrenset, først og fremst fordi vi i Norden ikke hadde kultur for historieskrivning på denne tiden. Vi risset inn korte tekster med runer i treverk og stein, men tekstene vi har bevart fra slike inskripsjoner gir lite informasjon. I våre naboland var det imidlertid blitt vanlig at kirken, konger og keisere fikk skrevet årbøker som redegjorde for viktige hendelser.

I både engelske, frankiske, tyske, arabiske, russiske og bysantiske (greske) kilder finner vi fortellinger om kontaktene med vikingene, som er skrevet ned kort tid etter at de skjedde. De handler ofte om plyndringer og voldsomme slag, men også om fredelig handel og inngåelser av avtaler og allianser. Som i nesten all fortellertradisjon, er det de mest dramatiske hendelsene som blir viet mest plass.

Kanskje er det grunnen til at vikingene er blitt fremstilt så krigerske? Den daglige handelsvirksomheten var kanskje ikke verdt å nevne i en årbok, men en brutal plyndring av et kloster må jo omtales. Men vikingene var også handelsfolk som blant annet solgte ull, pels og hud og tenner fra hvalross.

Rik kilde til kunnskap

Vår rikeste kilde til kunnskap om vikingtiden er kanskje de såkalte sagaene. De er fortellinger som er blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon, på samme måte som folkeeventyrene våre, helt fram til man begynte å skrive dem ned i første halvdel av 1200-tallet. Den mest kjente av sagaskriverne våre er den Islandske forfatteren Snorre Sturlasson. Men hans fortellinger ble altså skrevet ned 200 år etter vikingtidens slutt, og mer enn 400 år etter dens begynnelse. Hvordan disse fortellingene har utviklet seg i løpet av den tiden de ble fortalt muntlig, er en av mange ting som historikerne i nyere tid har diskutert. Hva er lagt til og hva trukket fra av de ulike fortellerne opp gjennom tidene? Hva er dramaturgiske fortellergrep og fantasi som skulle gjøre det mer spennende for lytterne, og hva er beretninger om ting som faktisk skjedde? Et annet spørsmål er hva forfatteren selv har utbrodert og tolket inn i det materiale han hadde som utgangspunkt. Når vi holder sagaene opp mot de skriftlige kildene fra andre land, er det ikke alltid like lett å finne entydig samsvar, og noe av innholdet i sagaene har også overnaturlige innslag som er vanskelig å tro på for oss moderne mennesker.

Men en del av innholdet i sagaene baserer seg på muntlige overleveringer av såkalte skaldekvad. Dette var dikt eller sanger som hadde fast form med rim og rytme. Når slike kvad formidles videre fra generasjon til generasjon, endrer de seg lite. Vi husker eksempelvis sanger fra vår barndom ordrett, men fortellingene vi er blitt fortalt, husker vi først og fremst innholdet i, ikke ordene, setning for setning. Derfor regner mange av nåtidens historieforskere sagaene som troverdige, særlig på de punktene der innholdet kan spores til et skaldekvad, fordi dette kvadet trolig har holdt seg uforandret helt siden det ble laget, kort tid etter hendelsen det beskriver.

Funnene kan dateres ganske nøyaktig

Arkeologiske funn gir oss også verdifull kunnskap om vikingtiden, og etter hvert som teknologien utvikler seg, gir arkeologiske utgravinger et stadig mer utfyllende bilde hvordan livet var i Norge på slutten av jernalderen. Treverk, pollen, kull, planterester, hår og beinrester som graves fram ved ruinene av et gammelt gårdsanlegg, kan i dag undersøkes og dateres ganske nøyaktig. Slik kan vi med sikkerhet slå fast når gården var i bruk, hva menneskene som bodde der levde av, hva de spiste og hvilke husdyr de hadde, blant annet. Vikingene var først og fremst bønder. Det vet vi helt sikkert.
Noen ganger finner arkeologene metall som smykker, redskaper, våpen og mynter. Disse forteller oss også mye. I Rogaland er det funnet mynter fra vikingtiden som viser at vi har vært i kontakt med hele Europa, fra Irland i vest til Tyrkia i øst.